Rune Gjølme

Kjære Rune, du var der i mylderet, der du alltid har vært, men så ble du plutselig borte. «Rune Gjølme er død» slo lyn-meldingen ut fra klar IPhone-skjerm 30. August og mens hverdagen fortsatte rundt meg sank tankene mine ned til Cecilie og barna dine og til Brit. Og til mitt eget dyp av alle timene vi hadde i sammen du og jeg Rune, til Legobyene vi levde i, til skogene og bekkene bak blokkene på Bergmo der vi bygde hytter og demninger, til skolegården på Øverland og Bergmo, til øvingslokalet i kjelleren i Skjevika terpende på The Cure-coverlåtene sammen med Marius, til lyden av skrivemaskinen på rommet ditt der vi laget Romsdals Numismatiske Forenings medlemsblad RMF-Nytt (Jeg fant de når jeg ryddet på loftet hos fattern for noen år siden og ble imponert og stolt over hva to 12-åringer fikk til!), til lunchene i langfri på kjøkkenet til Brit med nybakt brød, til judoen på Granlia der vi fikk «juling» av Norgesmester Lisa Grinaker, til alle fotball-turene i Rival-bussen til Aurosen, Batnfjordsøra og Midsund (vi satt som oftest på benken du og jeg men det var helt greit), til alle turene vi gikk til Årø Lufthavn, der vi satt og drømte oss inn i flykabinene sammen med passasjerene som var på vei til Oslo og Ålesund, kanskje videre til London, New York City, Manchester? Drømmeverdenene vi levde i gjennom utklippsbøkene og musikken, Two Imaginary boys, to the centre of the city, where all roads meet. Du hadde driv du Rune, du fant dine egne veier, du sprang rundt i skogen med kart og kompass, meldte oss på Kretsmesterskapet i Sjakk, vi drev Folkeaksjonene Mot Hasj avdeling Molde og greier. Du var ikke redd for å utforske verden og gå dine egne veier. Du dro til Oslo og handlet plater på Imerslund, og nye musikalske verdener åpnet seg for oss i musikken du kom hjem med. 16 år gammel dro du og Marius til Roskilde mens jeg ble igjen hjemme for DET ble litt for skummelt for meg, angret som bare det selvfølgelig når dere kom hjem høye på opplevelsen av å ha snublet over Ride på Blå scene. Vi gled ifra hverandre på videregående, jeg gikk i hardere musikalske fotspor og flyttet til Oslo. Men vi hadde sporadisk kontakt og du hadde det samme drivet og gløden. Du fant en gammel mastertape på loftet fra en demo vi spilte inn sammen med Marius og Olav Sverre i Fræna i 1994, og du fikk den digitalisert på Nasjonalbiblioteket og vi fikk den mikset ned og du pushet på meg og Marius, hei bør vi ikke gi ut dette? Og nå er du ikke her lengre. Ingen Messenger meldinger om noen som blir med The Cure i London, Cranes i Belgia? Ingen second chance til å se den umiskjennelige gløden i blikket ditt til Just Like Heaven, Pictures Of You, Boys Dont Cry. Hvil i fred Rune, du lever videre inne i oss.