Gunnleiv Tangen

MINNEORD Du var den omsorgsfulle, varme, glade pappa’n vår, ektemann, bestefar og oldefar. Heile tida full av virketrang, både innom- hus og utomhus. Og hadde du ingenting du skulle ha gjort, så tok du deg en tur på ski opp i hauan eller ned til sjøen, til fots uti Ålesundshauan, på sjøen for å fiske, sette garn eller line, krabbeteiner etc. Eller kanskje du tok deg en liten tur på sykkel. Pappa var født på Volla uti Tangen og inn i en stor søskenflokk på 11. Foreldrene var Gurianna og Hans Tangen, og pappa var den 9. ende i rekka. I dag er det kun 2 søsken igjen, Olga og Milda. Pappa var svært knytta til søskena sine, og både søskena og mamma og pappa fant ofte tid til en stopp for å høre siste nytt. I 1990 fikk han endelig gjennomført drømmen om et slektsstevne, og da var alle søskena på plass med sine etterkommere. Pappa fortalte ofte historier fra barndommen, artige historier om hverdagen til barna, leven og spetakkel, men også om arbeidsfordelinga som gjaldt på Volla-garden. Eit av dei faste oppdraga kvar dag var å bære vann, både til fjøset og til huset. Volla-garden var en tanke «overbefolka» til tider, spesielt når de eldre søskena kom hjem i høgtidene. Då kunne det være 12 rundt bordet, for 2 tanter budde også sammen med dei. Han gjekk på folkeskolen på Gamleskulen på Raknes og karakterboka viser at han klarte seg godt. Etter noen år på sjøen ble han i 1950 innrullert i marinen på Madla. Han ble stasjonert i Trondheim hvor han var stuert på Persaunet. Det var her i Trondheim at han møtte ho Elise fra Seiland i Finnmark, og i 1951 giftet de seg i Vår Frues Kirke i Trondheim og flytta på Volla. Etter hvert fikk de seg leilighet «sø på Jella» sammen med søster til pappa, Mathea og hennes mann, Johan. Her hadde vår eldste bror Helge sine første leveår sammen med søskenbarna Torbjørn og Wenche før de flyttet tilbake til gamlehuset på Volla. I 1956 flyttet de endelig inn i eget hus. I 1957 kom Mai-Lis til verden, og etter hvert kom Geir-Egil og Merete. Pappa tok aldri noe skole utover folkeskolen, men han gikk tidlig ett kokkekurs som ga han gode jobber om bord i flere båter fra Midsund. Og han tilegna seg fagbrev som forskalingssnekkar etter at han var ferdig på sjøen. I siste halvdel av 40-tallet var han med «AIKA» fra Midsund å frakta bl.a. ferdighus til Finnmark. Han hadde også en tur til Svalbard på Håkjerringfiske med «Straumsnes» av Midsund, og han var med Magerøy på flere tokt til Island. Då storsilda tok slutt og Lofotfiske også samtidig gikk dårlig, fikk pappa seg arbeid på land i Vestlandske Kraftlag. Han var då med på linjetrekk i Sogn og Fjordane og på Sunnmøre. Dette arbeidet held han fram med til han fikk seg arbeid ved bygginga av Midsund bru. Han «bauska» litt til oss barna med at han var den første som klatra over forskalinga til Midøy. I 1971 ble han ansatt hos Statens vegvesen, og arbeidet bestod i bygging av bruer og fergekaier rundt omkring i fylket, og sporadisk noe i Trøndelag og Oppland. I 1986 ble han rammet av en ulykke som satte han kraftig tilbake. Etter en tids opptrening, fortsatte han å arbeide fram til 1993 da han ble pensjonist. Pappa var godt likt av både kolleger og ledelse, og han han hadde ofte ledelsen ute på ulike fergekai- og bruoppdrag. Pappa var en god ektemann for mamma. Han hadde stor omsorg og viste alltid varme og kjærlighet for alle og særlig overfor mamma. Han var også ein utprega familiemann med et usedvanlig godt humør. Han likte å fortelle historier og bestefarvitsene florerte. Han hadde stor omsorg for og interesse for barn, barnebarn og etter hvert oldebarn. Dei ga han mange gleder i livet, og alle var vi hjertelig velkomne når vi var på besøk. Som familiemann var han også levende opptatt av heimplassen til mamma i Finnmark og hennes familie. Vi hadde mang en tur nordover som har vært og vil være gode minner for oss alle å ta fram. Etter at både mamma og pappa ble pensjonister, fikk de mer tid til å reise, og de var på flere turer til varmere strøk, bl.a sammen med søskena Hans og Hjørdis og deres ektefeller Bodil og Arne. Mamma og pappa hadde også stor glede av pensjonist-turene som ble arrangert av Midsund Pensjonislag, og det var stadig historier fra de turene. Og som alle gode historier kunne de ikke fortelles for ofte. Pappa var særlig glad i å danse, og det fikk han rikelig anledning til på disse turene. Pappa var en person som svært sjelden så seg tilbake. Det var framover det gjaldt, som f.eks. da han ble skadd i 1986 var målet å få kroppen til å lystre igjen, få tilbake sertifikatet og komme seg i arbeid. Og dette klarte han selvfølgelig, mot alle odds. Han har alltid sverget til at fysisk utfoldelse er bra for kropp og sjel, og det mantraet behold han helt til det siste. Det er vel mange av oss her som truffet på pappa på tur ut til Ålesundshauan, på sjøen for å fiske eller nå det siste året, på tur med rullatoren inn i Orvika. For trening var viktig for å bevare helsen. Pappa var en JA-mann, og aldri vanskelig å be hverken til arbeid eller fest, og han var svært stolt og glad i barnebarna og oldebarna som fylte hverdagen hans med glede. Pappa har vist oss at det meste er mulig, han var en som nesten aldri gav opp nå han støtte på et problem. Problemer var til for å løses, og det skulle helst skje med en gang. For mamma og oss var han en bauta i livet. En vi med 100 prosent sikkerhet kunne stole på. Mamma og pappa startet med lite, bygde seg sakte men sikkert opp som var så vanlig på 50-tallet. Han var også mye borte da vi barna var små, og mamma hadde mye arbeid med hus, hjem og barn. Da betydde de velkomne helgene og feriene ekstra mye når hele familien var samlet, turer i inn- og utland, bærturer rundt omkring på Otrøya og fastlandet, fisketurer på fjell og i sjøen, bading- og piknik om sommeren, bilturer øya rundt eller gode samlinger rundt et middagsbord var viktige pauser i livet. Pappa har også vist oss barna at man kommer langt med stå-på-vilje, humør, livsglede og standhaftighet. Pappa budde uti Tangen helt til han i høst ble så dårlig av blodtrykksfall at han fikk behov for et korttidsopphold på Midsund sjukeheim. Helsen ble stadig dårligere, og etter et fall hvor han pådro seg hjerneblødning gikk det fort tilbake med han, og 23. mars tidlig om morgenen sovnet han stille inn. ------------